Separasjonsangst hos barn: Hvordan hjelpe barnet ditt med separasjonsangst

Hoppe til: Symptomer Behandling Hvordan foreldre kan hjelpe

Ordene separasjonsangst brukes ofte i de tidlige småbarnsårene. Etter hvert som småbarn blir mer bevisste på omgivelsene og begynner å forstå verden rundt dem, sliter de med å skille seg fra omsorgspersoner. En smårolling som en gang gikk over til en barnepike eller barnehage med letthet skriker og gråter når omsorgspersonen går. Selv om det er vanskelig for omsorgspersonen å være vitne til, er denne delen av barndomsutviklingen ganske vanlig, og det er måter å lette disse overgangene på.

Det foreldre ikke alltid er forberedt på, er at separasjonsangst kommer tilbake hos store barn. Både barn og ungdom i skolealder kan slite med separasjonsangst, og i noen tilfeller kan det resultere i separasjonsangst. I følge Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders ses separasjonsangst hos 4% av barna og 1,6% av ungdommene, noe som gjør den til den mest utbredte angstlidelsen blant barn under 12 år.¹

Selv om noen få tårer ved nedgang og etter skoletid er sammenbrudd ganske vanlige blant barn og ikke bør heve røde flagg, er symptomer på separasjonsangst en grunn til bekymring. Nektelse på skolen, søvnforstyrrelser og overdreven nød kan, når de står overfor separasjon, påvirke barnets daglige liv negativt.

Symptomer på separasjonsangst

Det som kjennetegner separasjonsangstlidelsen er overdreven frykt eller angst for separasjon fra hjemmet eller tilknytningstall. Denne frykten eller angsten overstiger det som kan forventes av individet gitt hans/hennes utviklingsnivå.²

Barn og ungdom med separasjonsangst opplever minst tre av følgende symptomer:

Gjentakende overdreven nød når man forutser eller opplever separasjon fra hjemmet eller tilknytningstall (foreldre eller andre omsorgspersoner)
Vedvarende og overdreven bekymring for å miste en tilknytningsfigur eller mulig skade på dem ved sykdom, ulykke, katastrofer eller død
Vedvarende bekymring for å oppleve en uventet separasjon fra en tilknytningsfigur (kidnapping, ulykke, bli syk)
Avslag på å gå ut eller hjemmefra, inkludert til skolen eller andre aktiviteter, på grunn av frykt for separasjon
Overdreven frykt for å være alene eller uten festetall
Nekter å sove borte fra hjemmet eller sove uten å være i nærheten av en tilknytningsfigur
Mareritt om separasjon
Fysiske klager inkludert hodepine, magesmerter og/eller oppkast når de er borte fra festetallene

Symptomer på separasjonsangst hos barn og ungdom varer i minst fire uker og forårsaker betydelig lidelse. Avslag på skolen er vanlig hos barn og ungdom som sliter med lidelsen og kan resultere i dårlig skolegang og dårlig faglig funksjon. Separasjonsangst kan også svekke sosiale relasjoner og familieforhold.

Barn med separasjonsangst har en tendens til å skygge foreldre rundt i huset, har problemer med å leke eller være alene, og har problemer med sengetid. De krever ofte at en forelder eller omsorgsperson blir hos dem når de sovner og tar seg inn på foreldrenes soverom når de våkner om natten.

Behandling av separasjonsangst

Det er flere vanlige behandlinger for separasjonsangst. Med barn og ungdom, jo raskere du griper inn og søker profesjonell hjelp, desto mer sannsynlig vil barnet ditt oppleve et positivt behandlingsresultat.

Å finne en psykoterapeut som spesialiserer seg på barn og ungdom, er det første skrittet mot å hjelpe barnet ditt. Det finnes forskjellige typer psykoterapi som kan være effektive for behandling av separasjonsangst.

Kognitiv atferdsterapi (CBT)

Dette er den primære typen psykoterapi som anbefales for behandling av separasjonsangst. Gjennom CBT lærer barn å kjenne igjen sine engstelige følelser og deres fysiske reaksjoner på engstelige tanker. De lærer å identifisere utløsere og tankemønstre som bidrar til deres engstelige følelser. Gjennom en rekke teknikker lærer barn strategier for å håndtere sine engstelige tanker og følelser og takle følelsene sine.
Familieterapi

Å inkludere foreldre og andre familiemedlemmer i behandlingsprosessen kan forbedre utfallet for barnet. I familieterapi kan foreldre og søsken lære nye måter å samhandle med barnet på og plage ut atferdsmønstre. De kan også lære nyttige strategier for å hjelpe barnet når angsten stiger.
Leketerapi

Yngre barn kan ha problemer med å koble prikkene mellom tanker, følelser og handlinger. For disse barna kan leketerapi hjelpe dem med å demonstrere og bearbeide følelsene sine og lære å takle dem.

Avslapningstrening er avgjørende for barn og ungdom som sliter med separasjonsangst. Dyp pusting, guidet avslapning og progressiv muskelavslapping kan også hjelpe barn og ungdom å lære å roe seg selv i engstelige tider.

Noen barn og ungdom fortsetter å slite med symptomer på separasjonsangst selv under behandlingen. Hvis symptomene fortsetter å påvirke barnet ditt negativt og gjør det vanskelig for barnet å gå på skolen eller til og med forlate huset, kan medisiner hjelpe. Det er viktig å søke medisinevaluering fra en barn- og ungdomspsykiater, siden medisiner kan ha betydelige bivirkninger for barn.

Hvordan foreldre kan hjelpe barn hjemme

Det er ting foreldre kan gjøre for å hjelpe barn og ungdom å lære å håndtere sine engstelige følelser. Foreldrestøtte spiller en nøkkelrolle for å hjelpe barna å lære å takle selvstendig. Prøv disse strategiene hjemme for å hjelpe barnet ditt til å lykkes utenfor hjemmet:

- Lag en plan for å hjelpe barnet ditt til å gå over til skolen om morgenen (kom tidlig, funger som lærerens hjelper før de andre barna kommer, få trent på lekeplassen før klokken ringer)

Hjelp barnet med å omskrive engstelige tanker ved å komme med en liste over positive tanker (det hjelper til og med å skrive disse på kortene og legge dem i sekken)
Skriv daglige matboksnotater som inneholder positive setninger
Unngå overplanlegging. Fokuser på spilletid, nedetid og sunne søvnvaner
Varsle barnet ditt om endringer i rutinen på forhånd
Føl med barnet ditt og kommenter fremskrittet

Artikkelkilder

American Psychiatric Association,Diagnostisk og statistisk håndbok for psykiske lidelser, femte utgave, American Psychiatric Publishing, Washington, DC, 2013: Sider 190-195.
Ibid.

Sist oppdatert: 6. august 2019